Hvordan vil fremtidens forfatterskap se ut?
Blir det en menneskerett å gi ut bøker?
Vil alle mekanismer som sikrer godt håndverk forsvinne eller blir det flere?
Er det markedet og leserne som skal regulere dette?
Vil ytringsfriheten styrkes eller svekkes?
Hva med fantasien til fremtidens forfattere, blir den bedre i vår digitale verden?
Det er mange spennende spørsmål i dette landskapet som jeg tenker det ikke er så lett å se konturene av akkurat nå. Noe av utfordringen, men også det gode ved det, er digitaliseringsprosessen som både gjøre det enklere å ytre seg, men som også gjør det enklere å bygge skjulte fellesskap hvor det ikke nødvendigvis tas kloke beslutninger på forfatteres vegne. Men kanskje aller helst ønsker vi oss en kommende generasjon som tar utgangspunkt i boken og bruker sin egen fantasi for å skape nye visjonære bilder.
Ja, disse digitale plattformene er både til glede og til bry.
Det gledelig er at jeg stadig treffer på yngre mennesker som drømmer om å bli forfatter. Som liker å lese og skrive. Som vil skolere seg og utdanne seg. De ønsker å finne seg selv gjennom å skaffe seg kunnskap de kan bruke kreativt. Mange begynner nå å erfare at det å stirre inn i en skjerm mange timer om dagen, ikke gjør livet særlig lettere. Som samfunnsviter har jeg enda lov til å uttale min bekymring over utviklingen. Ikke bare de store krigene som er aldeles forferdelige. Men det at det kan se ut til at normalsosialiseringen står i fare for å degenereres. Vi trenger de kloke ungdommene som forstår at popularitet i sosiale medier ikke nødvendigvis skaper et liv. Kanskje bare uoppnåelige forventninger. Folk må skape det livet for seg selv. Det er der fremtidens forfatterskap kommer inn.
Jeg tenker, derfor er jeg, sa filosofen Descartes en gang. Han ble født på slutten av 15000-tallet og var opptatt av dualismen, som han forklarte og begrunnet slik: "mennesker består av både legeme og sjel. Sjelen er fri og styres av fornuften, mens kroppen fullt ut er årsaksbestemt av de fysiske lover." Han mente at alle mennesker var utstyrt med fornuft, men at vi brukte den forskjellig. Han ønsket å finne en metode for korrekt kunnskap og mente å ha funnet en metode gjennom 21 regler. Her er noen av de viktigste:
vi må verken legge vekt på hva andre mener eller på hva vi selv tror, men vi må undersøke det som skal undersøkes, og dedusere fra sikre holdepunkter.
kompliserte problemstillinger må deles opp i enklere deler.
vi må begynne med det enkle, og fortsette med det kompliserte etter at det enkle er løst.
vi må foreta oppsummeringer med jevne mellomrom.
vi må aldri akseptere at noe er sant, uten at det vil være selvmotsigende å tvile på det.
Ifølge Descartes er det alltid grunn til å tvile på at noe er sant. Det eneste som er sant er tvilen.
Jeg skal ikke dra filosofiske betraktninger lenger enn dette, men tenker at de store filosofene hadde en ting felles, som vi kanskje har mistet på vår vei. Det å tenke for tenkingens skyld.
Når hadde du siste en stille time hvor du satt og reflekterte saklig omkring en problemstilling som er aktuell i livet ditt? Når satt du deg ned sist i en saklig samtale om et sterkt og følsomt tema.
Lar vi oss rive for mye med av følelser. Styres vi av våre, i følge Descartes, upålitelige følelser?
Er skrivingen blitt den nye tenkingen?
Kanskje trenger vi å skrive, for å få disse stille stundene hvor vi kan bruke hodet til å reflektere, plotte, sammenstille, utvikle karakterer. Dette har jeg tenkt mye på. Jeg har jobbet med skriving som terapi. Det virker. For når jeg skriver, så er jeg. Når jeg skriver, så kjenner jeg at jeg lever. Descartes sa, Jeg tenker, derfor er jeg. Å skrive er den nye måten å tenke på!
Ja, ja. Kanskje ble jeg litt vel filosofisk nå. Men dette er et tema det kunne vært spennende å ta frem på et seminar en gang. Et helt eget "Jeg skriver, derfor er jeg - seminar". Hvor vi rett og slett bare skal sette oss ned og filosofere over skrivingen vår? Om hvordan dagens system er tilrettelagt for at skriving skal bli en naturlig og fin opplevelse, og ikke bare full av avslag og motstand? Skriving har sin egen verdi!
Så da er det sagt. Derfor trenger samfunnet mikroLIBERs nye kretsløpsmodell, som gjør det enklere for forfattere å tenke med blyanten. Samtidig som respekten for leserne gjør at vi også jobber hardt med å foredle tekst, så det blir skrivekunst. En ting til! Vi må kunne eie kunsten vår selv.
Ingen andre bransjer har det sånn at man bruker flere år av sitt liv til å skape noe man ikke selv får eie. Når mikroLIBER selger kunnskap, tjenester og tilrettelegger for salg hos våre samarbeidspartnere, så er det også for å la moderne forfattere få en stemme inn i den store bransjeloopen.
– Audhild